Modig sier de…
Jeg får ofte høre at jeg er modig. At folk skulle ønske de turte å gjøre som meg – hoppe ut i noe nytt, starte noe spennende, følge drømmene sine i stedet for å gå i de samme gamle sporene.
Modig.
For meg føles det bare som... livet. Et naturlig valg. Ikke nødvendigvis enkelt, men alltid verdt det. Å følge hjertet mitt. Å prøve. Å feile. Tro meg – jeg har feilet mange ganger. Kanskje du ikke har sett det utenpå, men inni meg har det ofte vært kaos.Det har vært trist og jeg har stått i stormen flere ganger enn de fleste fordi jeg har en annen livsstil, et annet livssyn enn mange andre.
Har du kanskje tenkt, å jeg har lyst til å flytte til Italia å sjekke hvordan det er. Drikke vin hver dag og flørte med hotte italienere. Spise pizza og vandre blant nydelig arkitektur. DET høres ut som livet. Vel, jeg har gjort det. Det var digg det altså, men det kom også med kalde hus, altfor lite søvn, kaos og kjærlighetssorg. Hva med å reise jorden rundt alene før sosiale medier hadde tatt av? Uten en særlig plan. Gjort det. Startet på BI etter å nesten ha strøket i matte vgs. mest for å bli cheerleader og litt fordi jeg tenkte det var lurt… sluttet etter et år og ble flyvertinne isteden. Lærte mer der som jeg kan bruke i livet nå iallefall.
Jeg har også vært på nach hos en av eierene av Nestle som leste dikt. Hoppet i fallskjerm for å imponere ´svigerfar´, gått ti dager med en vannflaske og knekkebrød limt til kroppen på seilbåt fordi jeg bare kastet opp, drukket moonshine i Rocky Mountains og holdt foredrag om energidrikker i Australia, Asså, jeg kunne holdt på i evigheten med små og store greier jeg har opplevd i livet som ofte har kjentes både gøy og rart men også som har gitt foreldrene mine migrene og livserfaring for meg.
Lærte jeg noe? Så klart. Men har jeg også hatt dårlig samvittighet for at jeg heiv meg ut i det og at noe av det ble stress for de hjemme. Samtidig som individualisten i meg vil klare alt selv er det ens tor del av meg som ikke vil det. Og som ikke klarer det. Jeg har hatt partnere som både har vært mer selvstendige og som har lært meg mye om det, men det er også flere jeg har trigget inn i greier de kanskje kunne kikket på før, i den indre verden sin, som hadde gjort det enklere i relasjonene og hvem vet hvor vi hadde vært nå da?
Lett å bli irritert over å føle at man er mye eller rar men vi er alle på vår egen reise og jeg prøver å akseptere at jeg er et menneske som kommer inn i livene til folk for en grunn og noen ganger forsvinner igjen.
Så jeg vet ikke jeg, modig.. å sitte på bussen og gråte av kjærlighetssorg fordi kjæresten har flyttet til Australia, eller gråte på cafe av en rørende melding fra en venninne. Jeg føler meg ikke så veldig modig. Jeg bare gjør det jeg må for å ikke miste livsgnisten ved en kontorpult med en sjef som ikke ser sine ansatte eller kollegaer som bare snakker om hytta si eller barnebarna og som har klagd på jobben sin de siste fem årene men fortsatt ikke gjør noe med det.
Det er vanskelig for meg å se andre som ikke følger drømmene sine. Jeg jobber med det. Vi er alle på vår reise. Men å si jeg er modig? Modig kan du være sjæl der du sitter med hus, hytte, to barn, båt og en stabil jobb.
Varm og god knuseklem til deg.
Xoxo Elise
Hvile | Kreativitet | Bærekraftige team
