Livet mitt i tre ord: Tid. Aksept. Smågodt.

«Hvordan håndterer du livet?»
Det spørsmålet har flere faktisk stilt meg. Vet ikke om jeg offended eller om jeg skal være glad jeg kan svare og forhåpentligvis inspirere?

Det har aldri vært ett svar… Svaret har forandret seg – med meg.

Jeg har lært mange verktøy opp gjennom årene. Så mange at det noen ganger er vanskelig å peke på én metode. Én løsning. For meg handler det om å møte det som er – akkurat som det er. Med tid. Med aksept. Med stillhet. Og nå med mine herlige krystall syngeboller.

Jeg er et menneske med store følelser. Jeg føler dypt. Og jeg har brukt de siste femten årene på å forstå hva de prøver å fortelle meg – i stedet for å kjempe mot dem.

Så hvordan håndterer jeg det?
Innerst inne handler det om tre ting:
Tid. Aksept. Meditasjon.

Jeg har skjønt at jeg ikke kan endre andre. Det er jeg som må velge – for meg. Hver morgen starter på nytt. Noen dager gjør jeg alt “riktig”: spiser en god frokost, beveger kroppen, skriver en liste og følger den. Andre dager? Da spiser jeg smågodt til frokost og scroller på mobilen før jeg har fått puste med magen. Begge deler er greit.

For livet mitt følger ikke en mal. Jeg er kvinne – og det å tvinge meg inn i et strengt regime hver dag? Det gjør meg ulykkelig. Det passer ikke i min syklus. Og det har tatt tid å skjønne at det er helt greit.

Jeg husker da jeg jobbet på kontor. Jeg dro tidlig bare for å slippe å stå som sild i tønne på 20-bussen fra Torshov. Nå, når jeg iblant tar den samme bussen, tenker jeg: OMG, at folk orker!
Men det ga meg en stille time før kollegaene kom. En tid for fokus og tømme innboksen. Det var en god periode. Kollegaer ble venner. Vi lo. Vi delte livene våre.

Men det har ikke alltid vært sånn.
I en annen jobb kom jeg sent og dro tidlig – bare for å slippe å være der. Klikker. Grupperinger. En ledelse som var nedlatende og manipulativ. Jeg sluttet. (Som en av minst femten det året.)
Det føltes skummelt. Rart. Å si opp uten noe nytt. Men før alt det verste det , tipset én av de som hadde ansatt meg om det vi senere omtalte som ´mirakelmannen´. Og det ble et vendepunkt.

Livet var alt annet enn rosenrødt akkurat da. Det begynte med en murring i skulderen. Kroppen som hvisket: «Hei. Du trives ikke. Dette er ikke rett for deg.»
Det ble starten på en dypere reise – innover. Terapeuten brukte alt fra akupunktur og massasje til kognitiv terapi. Og litt etter litt forsto jeg hvordan kropp, tanker og følelser henger sammen.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på de store følelsene og hvorfor det innimellom virker som mine er større enn andres. Uansett, denne perioden ledet meg til en fortsettelse av en gammel bachelor på BI, men denne gangen i coaching og selvledelse. Til yogautdanning, kurs i manifestering, filosofiske bøker og workshops med lærere som hadde gått veien selv.
En indre og ytre reise. Ikke som den jorda-rundt-reisen jeg tok som 18-åring, hvor kroppens væskebalanse bestod av goon og vodka – men en reise der relasjonene og selvinnsikten ble viktigst.

Og nei – det er ikke sånn at når én ting faller på plass, så er alt løst. Fikser du jobben, dukker forholdet kanskje opp som en utfordring. Eller vennskap. Familie. Hva som helst.
Men vet du hva? Det er ikke skummelt lenger. Det bare... er.
Kan det være irriterende? Ja. Men det er livet.

Jo mer jeg aksepterer at alt er i bevegelse, jo friere føler jeg meg.
Det handler ikke om å kontrollere alt. Det handler om å være bevisst. Velge retning. Ett steg av gangen.

Så – til deg som lurer på hvordan jeg håndterer det:
Det er erfaring. Det er verktøy. Det er å være villig til å møte seg selv – ærlig.

Er du nysgjerrig på hvordan du kan begynne?
Kanskje åpner jeg snart noen 1:1-timer for deg som kjenner at det pirrer. Men for nå: lytt innover.
Den stemmen du så ofte ignorerer? Den vet mer enn du tror.

Du er mer enn god nok.
Du er i gang – allerede.

Xoxo Elise

Hvile | Kreativitet | Bærekraftige team